Så va tia der for den årlige 
"hovedutflukten".
Internett hadde gjedd oss, mæ og fadern, ideen te å
prøve et område på Sennalainne, retning væst-nordvæst
av Levvnu. Kart ble innkjøpt og behørig studert.Vi
e vel ikkje av dem som snur oss raskest, æ å fadern,
så det blei mange telefona att å fram angåanes
deinn her turen å når vi møttes under nån
særdeles velplasserte barnedåpi familien va selvfølgelig
karte me. 
Planlegginga
e halve arbeide, sånn e d. Artikkelen på internett
va forøvrig så detaljert at det nesten va kjedelig.
Tel og med den bæste "vika" va behørig
beskrevve me kartutsnitt og greier, velvel.Personlig syns æ
ikkje dem behøve å være så detaljert,
de her artiklan. Sjøl om det er fint å få
tips om nye områda, 
vainn
og elver, er det nå min mening at det vil føre
til unødvendig økt press på faunaen. Særlig
sånne historia som begynne med Eldorado, osv.Men vi hadde
no engang fatta interesse for det her område og bestemmelsen
ble fatta over en velbrukt og middelmådig telefonlinje
til yttersia. 3 timers trasking fra E6 og vi sku være
framme me vainne. JauJau, fadernblei plukka opp på hurtigbåtkaia
i Tromsø før vi snudde nesa nordover mot det "forgjettede"
land. Til å være bare to syns æ 
oppakningen
og feskeutstyret våres ruvet litt ubehagelig mye i baksete
og bagasjeromme, men trøsta mæ sjøl me at
det bare va innbillning, som i fjor....å åre før
det. Den ubehagelige følelsen blei skyvd ut i intet og
neglisjert, som i fjor å....åre før det.
Men no va vi på vei, speedometre visste 90 + de "kalkulerte
10" , motoren på 405'en malte som en nyklødd
katt ogTromsø forsvant bak oss i soldisen. 
Haille
va fiksa og rognposen tom. Aille forhåndsregla som æ
kunne komme på va tatt.
Turkriblinga begynte langt inne i og spredde sæ behagelig
ut i kroppen. Være va upåklagelig og milan forsvant
bak oss. Proviant å ainna høgst nødvendig,
merflytanes væske for innvortes bruk, blei innkjøp
i Alta. Turen fra Alta til vi parkerte gikk fort. Nøkkelen
blei vridd i Off-posisjon og stillheten smaug sæ inn i
bilen. Vel, bortsett fra nån tusen mygg som gjorde 
det
dem kunne for å komme inn. Jungleolja lå godt innpakka
innerst i bagasjerommet, som vanlig. Mygga va hissig, kanskje
den "værte" regn og måtte ha litt blod
før parringa. Turklærne blei skifta i en lettere
panisk rytme og alt av glidelås og knappa blei behørig
lokka. Lokta av nysmurt jungelolje spredde og va like velkommen
som lokta av oppvarma lapskaus. Utstyret blei mer eller mindre
trødd ned i sekken med den formeininga om at man nok
fikk bruk for alt. En siste kikk på karte og vi va på
vei innover vidda. 
De
første kilometran gikk langs en traktorsti og tempoet
va akkurat lage. Vi e ikkje akkurat nån atleta værken
æ eller fadern og måtte vel langt tilbake i tid
da vi kunne kalle oss i skikkelig go' form, i den grad man nån
gang hadde vært der. Vel, i den tia man spilte fotball
vel formen ganske oppegåanes, men det va en stuinn sia.
Så vi tilpassa tempoe etter det og kilometran forsvant
sakte bak oss.Terrenge passa oss ypperlig med svakt skrånanes
hellinge innover en liten dal. Det blei tongt, det blei jævlig
tongt. Sveitten silte av panna og pusten gikk i lange tak. En
inngåanes tenkevirksomhet gjorde mæ oppmerksom på
at det nok lå nån tonge søkke i fiskeveska
+ nån storesingsilde. Beina begynte å værke
sånn smått, men no va vi snart fræmme. Vi
passerte nån fine vainn og kom over den siste "kneiken"
før Feitfiskvainne. 
Vel
framme ramla sækkan av skuldran og vi begynte å
leite ætte leirplass. Den måtte utvelges med omhu.
Ingen regnbyger med påfølganes vann i telte sku
få forstyrre en evt. middagslur. Mens ego fikk opp telte
fant fadern brennved til båle. Han e fin sånn. Hvis
ikkje han får fyr på et bål, e det ikkje mange
andre heller som får det. Eimen av nykokt kaffe siva snart
utover det praktfulle lainnskape og De luxe'en blei fiska fram.
Æ begynne aldri en fisketur uten en liten konjakk. Såfremt
æ ikkje må kjøre da, men de turan blir no
så som så. Ikkje det at æ får mer fisk
av detta rituale,
men det en fin unnskyldning førr å ta sæ
en dram.
Vi strekte de avlange kroppan våres og mysa utover vainne
som lå en hundre meter uinna. Vakan va der ja. Men ingen
panikk her nei. Alt til sin tid.
Ætte uinnagjort "fika", som svenskan sir, ble
utstyret montert. Makk og skje ble valgt som start metode. Fluestanga
blei montert den og, men fikk kvile foreløpig.
Me en god klyse makk på kroken blei bruke kasta ut og
sank tel botten. 
Det
va fin sandbotten her. Ypperlig tel skjeifiske. Æ hadde
nesten ikkje nådd å hive mæ ned på lyngen
før stanga bua og en fin, feit røye velta sæ
i vannskorpa. Fadern hadde visst likedan, der han sto på
andre sia av vika. Etter en liten time lå det flere fine
"steikrøye" på en stein bak mæ.
Det sku bli tegninga for fortsettelsen det her. Det gikk imakk
og skjei. En komfortabel fiskemåte. Fisken va ikkje så
stor, men den va feit. Størrelsen lå vel fra 3
hekto og opp te nærmere kiloe. Kansje æ skryt på
mæ nån gram i den ene eller andreenden av skalaen,
men det får så være. Vi trivdes fælt
og blei væranes me Feitfiskvainne stort sett hele tia.
Et par småe ekspedisjona te nån nabovainn blei lagt
inn i timeplan og gjennomført uten det store fiskeeventyre.
Fluestanga blei også prøvd. Det her va andre sesongen
æ fiske me sånt utstyr. Joda, æ fikk jo snøre
ut, men å 
snakke
om presentasjon, velvel. Vinddrage lagde en "vindkant"
nån meter ut fra mæ og æ sveiva fælt
for å få ut flua. Den va stor og svart. Æ
har tru på det, svart flue. Som èn visstnok hadde
uttalt en gang: "skit i ka flua 
hete
bare ho e stor og svart". Black gnat'en dreiv i det stille
området helt ut mot vindkanten og forsvant plutselig og
raskt ned under vann. Det gikk nån sekund før æ
fikk samla mæ å gjort tilslag og der satt den. Selv
om deinn ikkje va nån kjæmpe så va det som
nån fylte mæ me kullsyre sånn føltes
det ut. Det e rett å slett jævla artig å få
fisk på flue. Røya ble kjørt litt før
ho havna i håven. 400 gr, sånn ca. Vi va med Feitfiskvainne
i tre daga. Tre fine daga uten nån andre enn oss sjøl
og et å ainna fly som passerte høgt oppe. Fisk
fikk vi nok av. Så mye at forfattern av det her begynte
å få bange anelsa. Kort sagt, turen ned blei et
mareritt, førr mæ iallefall. Tykje ta kor tong
de små røyen va.
Den siste kilometeren tel bilen gikk meget sakte. Beina hadde
gjedd opp førr lenge sia. Om det hadde kommet en bjørn
ætte mæ så hadde æ ikkje gidda å
stikke av. No va det viljen som va den siste skansen. Men den
holdt. Det va godt å få av sæ sekken.... og
ætte en liten rødmix røyk va alt glemt.
Det va en fin tur ja, det va vi enige om og det e forhåpentlig
ikkje siste gang æ ser Feitfiskvainne igjen. Neste gang
blir nok åsså vainnan ruint gitt mer oppmerksomhet.
Det fortjene dem. Å du, hvis du tar turen inn dit, husk
å ta vare på naturen så tar naturen vare på
dæ.
